Anton Loppa

Hver gang han Anton Loppa skulle regne addisjon

Det var som hjernen stoppa og nekta all funksjon

Han regna subtraksjon og brøk og divisjon

På skolen var han største null i fattigkommisjon

Hør Anton, sa vår lærer en dag, vis meg en gunst

Gi meg en prøve på din regnekunst

I 15 000 tønner er det 20 000 sild

Si meg Anton, hvor mange sild pr. tønne får du til

Og Anton Loppa vaset og stykket gikk i kast

Han svetta og han regna med feberaktig hast

Men da de andre slutta satt Anton like glad

Han regna og han svetta og var slettes ikke glad

Da siste timen glir, spør lærer’n med et flir

Hør Anton, hvor mange sild pr. tønne får du til?

Anton Loppa farer i været med et brak

Han river seg i håret og skriker: Var det sild du sa?

Nei, har du sett slik stell, nå blir det gæli lell

Nå har jeg jammen sitti her og regna med makrell!

(Ukjent)

Kilde: Huskelappen

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt; nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde igjen? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

              ( Kolbein Falkeid)

http://www.trasskulas-vei-til-frihet.net/25972358

Den enkle glede er lett å finne

En stille lukke, et lite minne

Litt sol i høyden ved morgengry

En gløtt av himmel

En vår på ny

Ukjent

Når jeg ber deg å lytte til meg

Og du begynner å gi meg råd

Har du ikke gjort det jeg ba deg om

Når jeg ber deg lytte til meg

Og du begynner å fortelle meg

Hvorfor jeg ikke burde føle det slik

Tråkker du på mine følelser

Når jeg ber deg lytte til meg

Og du føler at du må gjøre noe

For å løse mitt problem

Har du, så merkelig det enn høres

Sviktet meg

Så vær så snill å lytte

Bare hør på meg

Og vent et lite minutt

Til det blir din tur

Hvis du har noe å si

Så skal jeg lytte til deg

Ukjent

Det hender at du blir lei

Fordi jeg er så liten

Jeg setter merker alle steder

Og gjør deg ganske sliten

Men hver dag blir jeg større

Ja, en dag blir jeg stor

Og alle mine avtrykk

Blir bare svake spor

Her er mitt lille avtrykk

Så du kan huske og forstå

Hvor søte hender jeg hadde

Den gangen de var små

Ukjent

Fortell meg at jeg er noe

At jeg kan noe, at jeg betyr noe

Fortell meg det

Ikke fortell meg det jeg gjorde

Eller det jeg kunne gjort

Eller det jeg burde, eller skulle gjort

Nei, ikke fortell meg det

Fortell meg heller at jeg er noe

At jeg kan noe

At jeg betyr noe

Fortell meg heller det

Jeg trenger det, skjønner du

Jeg trenger det så sårt

Jeg trenger en søyle av trygghet

Å lene meg mot gjennom livet

Jeg trenger det, skjønner du

For det er så værhardt å leve

(Ukjent)

Det siste, triste ropet, det kommer fra meg nå!

Jeg er i dødens forgård, hva venter jeg så på?

At du skal høre ropet som kommer far min sjel.

Jeg vil så gjerne leve, at livet går meg vel.

Nå lever jeg dog ikke, så hør mitt rop, min bønn!

Du ville meg ei svikte, om jeg dog var din sønn.

Dog er jeg kun en fremmed, ensom i denne natt.

Forstår du om jeg ønsker, at jeg, jeg var din skatt.

Nå lever jeg på gaten, og jeg har intet ly!

Hvor jeg kan gjemme hodet, mot stormens mørke vy.

Mot vinter’ns kalde vinder, som isner sjel og kropp!

Nei få av dere bryr seg, de styrende sier stopp.

Jeg vet jeg er rusbruker, kanskje min egen skyld?

Men jeg er dog medmenneske, og ingen verkebyll.

Jeg trenger medisin, jeg trenger hjelp mot rus.

Det håper jeg jeg  får, før døden er mitt hus.

Du vil ei leve livet, det som jeg lever nå.

Du vil ei føle stanken, fra livets triste å!

Du vil ei føle rotten, som biter i min legg.

Du vil ei bo i huset mitt, som står der uten vegg.

Det siste, triste ropet, det kommer fra meg nå!

Jeg er i dødens forgård, hva venter jeg så på?

Tro meg, jeg vil bli reddet, mitt liv må ei ta slutt!

Det er mitt hjertes stille bønn, og dødens terskel brutt!

Skrevet av Kåre Fossum

(Kilde: zinnamindatter.vgb.no)

Øyne kan smile,

munnen kan le,

men sorgen i hjertet i hjertet

kan ingen se.

Når munnen er lukket

og leppene tier,

da er det utrolig

hva øynene sier.

(Ukjent)

Skjebnen til en hjemløs katt

To øyne fulle av angst.

En kropp så mager og liten.

Enda en dag uten fangst.

Blitt stenet og jaget. 

*

Under en busk sitter en katt og gråter.

Tenker tilbake på de første ukene

i sitt ettårige liv.

Hvor det var varme og kjærlighet.

Der hvor det fantes en seng,

skåler med mat, en mor og glede.

*

Tårene triller.

Kreftene forsvinner.

Kulda biter seg langt inni hjertet.

Neste dag ser man en bylt i sneen.

Ingen bevegelse, intet liv.

*

Ingen ser den.

Ingen savner den.

En liten sjel er gått til hvile.

I en verden full av … godhet?

(Forfatter ukjent)

Psykopaten

Jeg sitter alene

og tenker tilbake

på barndom – på ungdom,

hva livet har meg gitt.

Jeg tenker på han,

så spennende og ukjent,

det ble kjærlighet ved første blikk.

Jeg var ung og uskyldig

og drømte meg vekk,

oppdaget ikke i tide

hans psykopatiske trekk.

For sakte, men sikkert

brøt han meg ned

og fikk overtaket …

viljeløs og kuet fulgte jeg med.

Jeg var fortapt i hans nett,

men jeg elsket hans varme glo.

Nei, det er ikke lett,

jeg følte at ingen forsto.

I førti år var vi sammen,

da kastet jeg fyren på dør,

men han kom stadig tilbake

og fristet …

etter en stund

var alt som før.

Etter iherdig kamp

ble jeg kvitt han til slutt,

men i tankene mine var han

både jevnt og trutt.

Tvilen kom …

alt ble annerledes,

spurte meg selv

elsker jeg han fremdeles?

Nei, i dag er jeg fri,

men å glemme

det er ikke lett.

Han greide å ødelegge min helse,

den forbannede sigarett!

(Ukjent)

 Kilde: Huskelappen)

Omtanken

Når omtanken ikke finnes,

er det da vi trenger den mest.

I varmen fra en annens tanke,

har vi det som aller best.

*

Rart at noe så betydelig

skal være så vanskelig å se.

Det er nok for lett å tenke,

at alt annet er viktigere enn det.

*

Egentlig er omtanken liten,

gjør sjelden noe vesen av seg selv.

Blir den i ett øyeblikk borte,

virker savnet uendelig likevel.

*

Hvis omtanken var penger,

ville flere forstått

at det å sette pris på hverandre,

er det mest verdifulle vi har fått.

*

Det er lett å snakke

om alt som skal bygges så stort og flott,

men selv havet består av dråper

og det er ganske smått.

*

Tenk om vi sammen kunne bruke

det minste vi har fått.

Bygger vi med omtanke,

ville flere ha det godt.

(Ukjent)

 Kilde: Huskelappen)

Nøkkelen

En tanke kom til døren min

en tanke svart og kald

Jeg slapp den inn

dro frem en stol

ba den sette seg til ro

Maten la jeg frem for den,

den spiste grådig og ble slem

Den hadde venner den tok inn

Jeg tapte makten som før var min

Det ble mørkt og kaldt hos meg

Jeg frøs og frøs og ble så lei

Var det slik mitt liv skulle bli?

Finns det ingenting som

kan sette meg fri?

*

En tanke banket på min dør

en tanke lys og glad

Jeg åpnet døren

slapp den inn

ga den smuler som lå igjen

Den takket for den mat den fikk

og sto og skinte fra hjørnet sitt

De mørke tanker reiste seg

og en for en de dro sin vei

De tålte ikke den varme glød

som den glade tanke sto og bød

Det ble så lyst og varmt hos meg

Den glade tanken gledet seg

*

Et kikkehull har jeg nå montert

en trygghet for mitt liv

Jeg kikker nøye

og er på vakt

for tanker som fører til forakt

De tanker jeg velger nå å ha

er tanker som gjør meg og andre gla’

Jeg ser det gode i meg selv

hvor jeg før kun så en ussel sjel

Med hver en tanke skaper jeg

mitt liv som nå utfolder seg

Var det slik mitt liv skulle bli?

Ja!

Nå eier jeg nøkkelen som

setter meg fri

(Debora Rom, mars 2009.)

 Kilde: Huskelappen)