Og her er katten Missy

 Dette sier Dyrebeskyttelsen om henne:

Missy og hennes søster Sussi ble født hjemløse, som så mange andre kattunger vi får inn i avdelingen. Kattemora er ei tam frøken på ca. året, og hun dukket opp i et boligfelt på Årnes. Hun hadde funnet et perfekt gjemmested til sine små kattunger på verandaen til et eldre ektepar. Da mannen i huset skulle rydde fram hagemøblene under presenningen så fikk han øye på kattemora og ungene for første gang. Ekteparet snakket med alle naboene og hang opp lapper både på byggefeltet og i sentrum. Ingen eier meldte seg.

De tok kattemora med seg til veterinær for å sjekke om hun var ID-merket. Men det var hun heller ikke. De kunne ikke ta på seg ansvaret med katt og unger, og da ingen savnet dem så de ingen annen utvei enn å avlive kattefamilien hos veterinæren. De fikk time på klinikken, og skulle bare innom den lokale dyrebutikken før de dro av gårde. De ansatte forteller henne at hun må ringe til Dyrebeskyttelsen for å høre om de kan hjelpe, før hun reiser og avliver kattene. Damen ringte oss. Og vi hadde mulighet til å ta imot kattemor med unger og plasserte dem i et fosterhjem. Det eldre ekteparet ble svært glade for å slippe den lange veien til veterinæren.

Kattemora er supersosial og vennlig, og hun fant seg raskt til rette i sitt nye midlertidige hjem. Missy slekter på sin mor, og er en flott og utadvendt kattunge. Sussi likner mest på mor i utseende, men er litt sjenert av seg. Ingen av kattene likte å kjøre bil, og aller minst kattemor. De var svært glade da de endelig kom fram til fosterhjemmet. En kosekasse var gjort i stand, og kattemor hoppet direkte opp i kassa og begynte å vaske seg. Ungene diltet etter, og slik sovnet hele kattefamilien den kvelden, som ikke helt vet hvor heldige de egentlig var.

Jeg kommer aldri til å forstå meg på de menneskene som bare gir blaffen i dyrene sine og ikke setter himmel og jord i bevegelse for å finne dem igjen. Derfor er jeg veldig glad for at det finnes slike flotte, frivillige mennesker som jobber hardt og inderlig for å ta seg av hjemløse dyr og som gjør sitt ytterste for å finne nye, og ikke minst gode, hjem til disse stakkars dyrene som aldri har bedt om å komme til verden …

Takk til hver og en av dere!

Dolly har fått nytt hjem

Søte kaninen har fått nytt hjem, sammen med broren sin, er ikke det koselig så vet ikke jeg!

Dette sier Dyrebeskyttelsen i sitt brev:

Dolly har vært heldig og fått et godt hjem på Stavsjø sammen med sin bro Doffen. Før dette hadde alle kaninene flyttet til et fosterhjem hvor de slapp å bo i bur. Der bodde alle kaninene sammen i en stall, og vi endte derfor opp med å kastrere Doffen også.

Dyrebeskyttelsen er heldige og har en liten spalte i magasinet Hjemmet en gang i uka, hvor vi kan presentere dyrene vi har til adopsjon. Både Dolly og Doffen har stått annonsert i Hjemmet, og det var en dame på Stavsjø som hadde fått med seg dette. Hun hadde nettopp mistet den ene kaninen sin, som ble 6 år gammel, og ønsket seg gjerne flere. Hun syntes Dolly og Doffen var nydelige, og etter å ha tenkt på det noen dager, tok hun kontakt med oss. Kaninene er heldige og får fortsette å bo i en stall hos ny eier. Der har de god plass i hesteboksen, og de har svære inngjerdinger å kose seg i ute. Kaninene stortrives på bondegården!

Helt herlig, sier jeg!

Hils på kaninen Dolly, som er mitt nye ”fadderbarn”!

Slik blir Dolly presentert i brevet fra Dyrebeskyttelsen:

Dolly kom inn til avdelingen høsten 2010. Vi fikk en telefon fra en desperat mann. Han hadde flere kaniner, og han innrømmet at det hadde gått litt over styr for ham, og lurte på om vi kunne være behjelpelige med å omplassere noen kaninunger, ellers måtte han gå til det skrittet å avlive dem.

Normalt har ikke Dyrebeskyttelsen mulighet til å hjelpe private med omplassering av dyr. Det finnes for mange hjemløse dyr som vi må prioritere istedenfor. Dette er tilfellet med katter i alle fall. Nå passet det seg slik at vi hadde et ledig fosterhjem for kaniner, og som de bløthjertede mennesker vi er, så greide vi jo ikke å si nei da. 5 nydelige kaninunger ble hentet i et reisebur og fraktet nesten to timer i bil til sitt nye, midlertidige hjem. Kaninungene er fra to kull med bare noen ukers mellomrom. Dolly er av det eldste kullet, og hun er den eneste hunnen i flokken.

Kaninene var vant med å være ute, men nå måtte de være inne en periode. Den tykke vinterpelsen falt av i store dotter da det ikke var bruk for den mer. Det ga en ny mening til ordet hybelkaniner!

Foreløpig er kaninene unge nok til at de går overens med hverandre, men den eldste broren til Dolly, Ole, har begynt å dominere sine brødre litt, og det tok ikke lang tid før vi måtte plassere ham i et eget bur. I sitt tidligere hjem så hadde hannkaniner og hunnkaniner gått sammen, og for å unngå ytterligere et kull, kanskje også innavl, så ønsket vi å sterilisere Dolly. Det beskytter også for kreft i livmoren, noe som er en hyppig dødsårsak blant usteriliserte kaniner.

Ole satt nå i et eget bur, og Dolly var også skilt fra sine brødre i et eget bur, så når vi skulle reise til veterinæren for sterilisering så tok vi like godt med oss Ole i samme slengen. Det ville gjøre det lettere for vår fòrvert å kunne ha Dolly og Ole i samme bur, og lufteturene utenfor buret ville bli mye enklere.

Det er jo alltid en viss risiko når man legger en kanin i narkose. De tåler svært mye bedøvelse, så derfor får de en ganske solid dose. Ole fikk normal kanindose og sovnet innen kort tid. Hans kastrering gikk problemfritt. Dolly derimot måtte få narkose tilsvarende en hund på 35 kilo for å sovne! Veterinæren sa hun var svært lettet da Dolly endelig våknet igjen etter operasjonen.

Steriliseringen gikk etter planen, og veterinæren kunne fortelle oss at Dolly ikke var drektig. Det var jo bra, for da greide vi å være føre var.

Begge kaninene fikk komme seg til hektene igjen etter operasjonen, og så var tiden moden for å se om Ole og Dolly likte hverandre godt nok til å bo sammen. Vi var veldig spente, men optimistiske, og det gikk kjempebra å sette dem sammen. Det skyldes nok at de har kjent hverandre hele livet, og at de nå ikke lenger trenger å la seg styre av hormoner. Vi er i alle fall glade for at de kan ha glede av hverandres selskap.

Det gikk ikke lenge før den yngste sorte broren fikk seg et nytt hjem på Kløfta. Vi håper det ikke tar for lang tid før resten av kullet kan reise til sine nye hjem også.

For meg blir det spennende å følge Dollys skjebne videre!

Ricci har fått nytt hjem!

Og dette skriver Dyrebeskyttelsen i sitt brev:

Ricci har vært svært heldig og fått seg et nytt hjem i Kongsvinger. Ei ung jente som har flyttet hjemmefra ønsket seg en voksen katt, og likte veldig godt Ricci.

Hun har ingen andre katter fra før, og det er også ganske rolig i nabolaget. Hun har hatt katt tidligere, da hun bodde hjemme med familien, og syntes livet manglet noe uten en firbent venn!

Vi trodde Ricci kom til å bruke litt tid på å komme ut av skallet sitt, men hun overrasket oss alle med å bli svært tillitsfull og husvarm på kort tid. Det ser ut som om hun har kommet ut av skallet sitt, og hun stortrives!

Herlig!

******

 

Her er Ricci, min nåværende fjernadopterte pusejente!

 

  Brev fra Dyrebeskyttelsen 20.2.11.:

Ricci er en voksen dame som opprinnelig ble hentet på kattehuset i Mosseveien til Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus. Hun ble adoptert av en ung familie fra Hedmark som hadde en kastrert hannkatt fra før av. Ricci er en svært underdanig type, og det gikk ikke lenge før hannkatten begynte å plage henne.

Familien tok kontakt med oss, og lurte på om vi kunne hjelpe til med å omplassere Ricci igjen. Kattehuset i Mosseveien hadde så mange katter, og familien hadde ikke noe lyst til å sende henne tilbake dit siden hun er så underdanig. I mellomtiden passer de selvsagt på henne, og prøver å holde kattene fra hverandre. Bare unntaksvis hjelper Dyrebeskyttelsen katter som allerede har et hjem. Ikke fordi vi ikke har lyst til å hjelpe, men fordi vi må prioritere de utallige hjemløse kattene som trenger et hjem. Siden familien kunne passe Ricci i mellomtiden, og hun i tillegg var både sterilisert og id-merket, så vi ingen grunn til og ikke bidra med litt hjelp til denne familien.

Selv om Ricci er godt over 6 år, så er hun fortsatt en leken katt. Hun elsker å fange ”mus i snor” mellom alle bordbeina under spisestua. Selv om Ricci er liten, rund og butt, så er hun rask i bevegelsene sine! Etter endt jakt og parkert lekemus, så finner hun raskt veien til matfatet. Hun elsker bløtmalt over alt på jord! Man rekker ikke åpne pakningen før Ricci hopper opp på bordet, klar til å spise ut av hendene dine! Men til hverdags er det tørrfôr som gjelder. Det går ned på høykant det også!

Ricci hater vinter. Siden oktober har hun vært utenfor døra 1 gang!!! Hun går nesten i dvale og sover enormt mye. Matmor har prøvd å ”hjelpe” henne ut, men da bråsnur hun på trappa og spurter inn igjen. Tidligere har vi observert at Ricci har blitt jaget av noen katter i nabolaget, og vi tror det er derfor hun verken tør eller vil gå ut. Hannkatten hun bor med er jo også mye ute.

Vi håper på å finne et nytt hjem med et rolig nabolag til Ricci, hvor hun kan få være alenekatt i familien.

Hvis du, eller noen du kjenner, vil adoptere Ricci, så kan du ta kontakt her:

http://dbhedmark.no/default.aspx?pid=2

Balthazar har fått nytt hjem!

Brev fra Dyrebeskyttelsen 20.2.11.:

Balthazar og hans 4 søsken har vokst seg store siden sist, og de har alle blitt kjælne og fortrolige katter. Balthazar er nå bare innstilt på lekemodus. Til og med maten kommer i annen rekke! Vi håper han har forstått at mat er noe han kommer til å få hver eneste dag fremover, og at han ikke trenger å være hjemløs mer. Balthazar grubler nok ikke så mye på fortiden, og han er ofte å se løpende med halen i knekk etter broren sin, Balder. De leker gjerne ”sisten” sammen!

Så heldige har disse brødrene vært, at de har funnet et nytt hjem sammen! En barnefamilie fra utkanten av Oslo kom og hilste på dem, og falt pladask for sjarmørgutta!  Det var nok gjensidig, for begge kattene gikk godt overens med barna i familien – barna vil leke med kattene og kattene vil leke med barna.

Og jeg blir, som alltid, like glad hver gang en av ”mine” puser kommer til gode og trygge hjem, og det viser heldigvis at det nytter å bidra med noen kroner for også å hjelpe dyr til et bedre liv…

Og her er Balthazar, min tredje fadderpus!

Brev fra Dyrebeskyttelsen 10.10.10.:

Balthazar er en svært heldig liten gutt, selv om han ikke forstår det. Han er sønn av en hjemløs kattemor som bor i en koloni i Kongsvinger sentrum. Hans mor er ikke tam, og hittil har hun unngått å gå i fella som vi har satt opp. Vi ønsker å få henne sterilisert, men hun er foreløpig for smart for oss. Vi fanget inn moras første kull i våres, og nylig fikk vi beskjed om at hun har født igjen. Hele 5 kattunger har sett verdens lys, og vi dro for å fange dem inn.

Kattungene var blitt ca. 5 uker da vi fikk tak i dem, og Balthazar var den første som lot seg temme. Etter to timer i armkroken ga han opp, og syntes det var godt med kos og omsorg. Han er en herlig liten krabat som elsker å leke med de andre, eldre kattungene i fosterhjemmet. Han er skikkelig tøff, og spretter rundt på fire strake bein.

Renslig har han vært fra første stund, og et større matvrak skal du lete lenge etter!

Det er herlig å se han ligge mett, trygg og uthvilt sammen med sine søsken, og vite at han slipper å leve det harde livet som en hjemløs katt.

Jeg er sikker på at du Balthazar også får et varig og godt hjem, og i mellomtiden hjelper jeg deg på min måte. Lykke til vennen min …

Solan har nå fått nytt hjem!

Brev fra Dyrebeskyttelsen 10.10.10.:

Solan har blitt en ung og flott herremann, som er svært hengiven og kosete. Han er så søt når han får kos, for da legger han hodet inn i hånda for å få mer kos, og det funker hver gang!

Sammen med sine søsken var han hos veterinæren for vaksine og id-merking. Der fikk vi heldigvis også konstatert at ingen av kattene er bærere av katteinfluensaviruset, som vi var redde for, siden de alle var syke da de var små. Solan var flink gutt hos veterinæren, men å kjøre bil, det var ikke like moro. Da var det godt å komme hjem igjen til trygge og vante omgivelser.

Solan og hans søsken har også fått lov til å utforske verdenen ute, og han elsker å jakte på mus i det høye gresset bak garasjen. Det krevde litt øvelse, men Solan greide her om dagen å fange sin første mus! For bare en uke siden, så var det en familie her og hilste på Solan og de andre kattene. Solan ble straks godvenner med familiens sønn på 7 år, og han sikret seg dermed en billett til et permanent hjem. Familien valgte også å ta med seg Max, broren til Solan. De er veldig gode venner og lekekompiser, og de kommer til å få det kjempefint hos sin nye familie i Kongsvinger.

Det gleder meg stort at Solan fikk selskap av broren sin, og jeg er kjempeglad fordi det finnes mennesker der ute som velger å hjelpe hjemløse katter til å få gode hjem. De fortjener det alle sammen!

Hils på Solan; min nye fadderpus!

Brev fra Dyrebeskyttelsen 20.6.10.:

Solan er en liten gutt født 18. april 2010. Hans kjære mamma er den hjemløse katten Fia. Solan og hans 2 søsken er svært heldige, for i et nabolag hvor de fleste misliker katter, så fant drektige Fia en dame som ville gi dem mat. Hun gjorde i stand en seng på et ubrukt gjesterom, slik at Fia kunne få et trygt og varmt sted å føde sine små. Fias halvsøster, Sussie, var også gravid, og de to kattene fant seg godt til rette på gjesterommet. Sussie var først ute, og fødte 4 søte nurk. Fia fikk 3 små 10 dager senere.

Begge to ligger og dier hverandres unger, og deler stolt på foreldreansvaret.

Dessverre ble Solan og de andre kattungene syke av luftveisinfeksjon, og måtte ha behandling for det. Kattemødrene og de 7 ungene ble alle flyttet til et fòrverthjem som tok seg av behandling med penicillin og øyesalve. Det fryktes at kattene har katteinfluensa. Når kattene har funnet seg godt til rette, og ungene er mer selvstendige, så får de ta en tur til veterinæren for å undersøke om de har det smittsomme katteviruset.

Pr. i dag har Solan det heldigvis mye bedre. Pusset i øyne og nese er vekk, og han har sluttet å nyse. Matlysten er på topp, og han er i den alderen hvor alt skal utforskes. Han lærer fort og vokser fort! Han er størst av alle sine søsken, til og med større enn sine halvsøsken som er født 10 dager tidligere! Han er en tøff gutt, men også litt forsiktig. Nysgjerrigheten tar alltid overhånd, så Solan lærer mange nye ting.I de fleste tilfeller finner han ut at ting ikke var så farlige som han trodde.

 Solan er glad i kos, når han har tid til det, vel og merke. Alt skal lekes med, og søsknene hans er gode lekekamerater, men favorittleken er en pinne med lærtråder på. De er utrolig interessante og veldig vanskelige å få tak i. Solan gir aldri opp, så han holder på til matmor blir lei.

Kjære Solan; jeg håper du også får et godt hjem etter hvert, hos snille mennesker som vet å verdsette deg …

Siff har fått nytt hjem!

Brev fra Dyrebeskyttelsen 20.6.10.:

Siff har nå fått et nytt og godt hjem sammen med sin mor Rolly.

Et eldre ektepar kontaktet oss og ønsket seg en katt. Vi presenterte flere aktuelle katter for dem, men da de så Siff falt de helt for henne. Da de fikk høre at hun var svært knyttet til sin mor Rolly, så ble det nå slik at de endte opp med to katter!

Rolly og Siff virker begge svært fornøyde med sitt nye hjem. De bor på et lite småbruk innerst på en mindre vei, så det er stille og lite trafikk i nabolaget. De får gå ut og inn som de selv vil, og de stortrives i de kjempefine uteområdene med store jorder og skog i nærheten.

Og jeg gleder meg sammen med Stiff og moren hans, og ønsker begge to et godt og langt liv videre …

Mitt hjerte banker varmt for hjemløse dyr, og siden jeg allerede har adoptert 2 puser som bor hos meg så har jeg altså valgt å fjernadoptere Siff via Dyrebeskyttelsen i Hedmark.

Hun er 3 år gammel, og fordi hun ikke var sterilisert  hadde hun allerede hatt flere kull med kattunger.
I dag bor hun i et fòrverthjem sammen med sin mor og en annen kastrert hannkatt, og de kommer alle veldig godt overens med hverandre.

Ellers har jeg fått opplyst at hun er litt sjenert i starten, og trenger litt tid for å bli helt trygg. Hun kan virke litt skvetten, og er ikke den som kommer først for å hilse på når det er gjester på besøk.
Når hun har blitt kjent med deg vil hun gjerne være i nærheten av deg hele tiden, og hun liker å følge med på hva du foretar deg.
Siff er en stille og bedagelig katt, som trolig vil trives aller best i rolige omgivelser.

Det koster kun 50 kroner pr. måned å fjernadoptere en katt, og pengene går uavkortet til dyrene.

Jeg gleder meg allerede til neste nyhetsbrev om Siff, og jeg håper hun kommer til et godt og trygt hjem etter hvert; fordi hun fortjener det...