På tide med en oppdatering
20.11.11.
Nå ser det endelig ut til at det går min vei. Den nevrologiske undersøkelsen ble gjennomført, og resultatet gikk i min favør. Det ble fastslått at jeg har en diagnose med flere symptomer på PTSD (posttraumatisk stressyndrom), og det hersker ingen tvil om at dette skriver seg fra det psykiske overgrepet fra sjefen min i 2005.
Dermed ble det nytt møte med saksbehandler (selvfølgelig ny siden forrige møtet!) med nok en repetisjon av hele historien. Dama måtte selvfølgelig prøve seg med enda et forslag om arbeidsutprøving, noe som igjen førte til et nytt sammenbrudd for meg, og da først forsto hun alvoret i situasjonen. Takk og lov for at legen min var med og støttet meg underveis, både som profesjonell og medmenneske; jeg hadde aldri greid meg uten henne ved min side denne gangen heller.
Resultatet ble i hvert fall at saksbehandler skulle ta opp saken min i et møte, og tre dager senere fikk jeg klarsignal for å sende inn søknad om uføretrygd. Jeg tok umiddelbart kontakt med advokaten min igjen for en vurdering av søknad om mènerstatning samtidig, og hun var ikke i tvil: ”Søk! Ved første forsøk på avslag sender du saken over til meg for anke!” Og jeg lover; det kommer jeg til å gjøre!
Begge søknadene ble sendt i mars og ligger fortsatt i NAV til behandling… (Og ja, jeg har purret!)
Siden har jeg følt det som om jeg har mistet en kjempediger ryggsekk, som jeg har båret på i nesten 6 år og som stadig ble fylt opp med mer oppakning, og jeg føler endelig at jeg tør å håpe og tro at marerittet snart er over. Men jeg føler også at jeg ikke kan føle meg helt trygg før den endelige bekreftelsen ligger i postkassa.
Sånn er det bare med den etaten …