En Slabbedasks bekjennelser

Utdrag fra boken "En slabbedasks bekjennelser"

Kapittel 2.
Året 2005.
I begynnelsen av juli, tre dager før jeg skulle ut i ferie, var jeg på jobb sammen med Herr og Fru Sjef.  Dagen forløp som vanlig. Det ble tid for spisepause, og jeg ga beskjed til Fru Sjef om dette. Jeg hadde kanskje rukket å svelge to biter og åpnet avisen før Fruen begynte å ”plinge” fra kassen etter hjelp. Ikke noe uvanlig med det. Jeg tok det som en selvfølge at Herr Sjef var tilstede og reagerte ikke mer på det. Plingingen fortsatte imidlertid, og til slutt ble jeg irritert og lukket døra til spiserommet for å få ”ørefred”. Det var jo tross alt hun som hadde gitt uttrykkelig beskjed om at vi skulle ha spisepause, til og med ubetalt…
 
Etter ca. 10 minutter river Herr Sjef opp døra og brøler ut et spørsmål om hvorfor i svarte faen jeg ikke hadde kommet ned og hjulpet til??!!?? Jeg skvatt så jeg hoppet i stolen og før jeg visste ordet av det sto jeg i stram giv akt i døråpningen. Jeg antar at jeg så ut som et sjokkert spørsmålstegn. Omsider fikk jeg summet meg såpass at jeg fikk spurt ham om hvor han hadde vært? Jo, han hadde kjørt sønnen til Fru Sjef til kjøretime! Og da han kom tilbake så hadde han møtt en illsint kunde som klagde over at ”det var jo klin umulig å få hjelp i denne butikken!!!!” Nærmest i sjokk spurte jeg pent om hvorfor jeg ikke hadde fått beskjed om at han skulle ut? Jeg hadde da selvfølgelig ventet til han var tilbake før jeg spiste? Brølet jeg fikk tilbake var dette: Hvis det skal være så forbannet vanskelig så går ikke dette!!!  Og PANG, der satt knyttneven hans i veggen ved siden av meg, ca. 20 cm unna hodet mitt…

Dermed var det gjort. Jeg ble livredd og knakk fullstendig sammen i sjokk, angst og vantro. Men ga han seg? Neida! Da fikk jeg høre hvor vanskelig jeg var å ha med å gjøre når det gjaldt disse helvetes pausene, og nå skulle det faen meg være slutt på både kaffepauser og andre goder!!!

Glemt var all frivillig ubetalt overtid, doble vakter og alt annet jeg hadde bidratt med gjennom seks år… Det eneste jeg endelig greide å si, mens tårene silte og stemmen skalv, var nå synes jeg du er veldig urettferdig… Deretter gikk jeg på toalettet, skjelven, livredd og gråtende, og låste døra. Maten min forble uspist og kaffen min ble stående igjen kald.
Denne episoden har brent seg inn i hukommelsen min for alltid.

Resten av dagen husker jeg egentlig lite av, men jeg greide å holde ut vakta mi, skjelvende, med gråten i halsen og hyppige toalettbesøk bak låst dør. Jeg prøvde å unngå Herr og Fru Sjef så godt jeg kunne resten av dagen, og når jeg så en kunde, gjemte jeg meg bak nærmeste reol. Da kveldsvaktene kom så fikk jeg fortalt dem hva som hadde skjedd og jeg ba på mine knær om støtte. Den ene svarte ja jøss, klart det! mens den andre ikke hadde lyst til å blande seg inn. Greit, jeg respekterte det, men syntes nok det var litt underlig. Vedkommende hadde ved flere anledninger kommet til meg med sine klager over mange ting, men ok.

Den kvelden ble på ingen måte en hyggelig, avslappende frikveld. Mange tanker fòr gjennom hodet mitt. Følelsene mine var et eneste kaos. Hva nå? Til slutt konkluderte jeg med at det tross alt bare var tre dager igjen til jeg skulle ha ferie. Jeg måtte vel greie det og etter fire ukers ferie så ville det sikkert gå bra… Man er da ansvarsbevisst, må vite!

I ettertid så har jeg spurt meg selv mange ganger om hvorfor jeg ikke slo tilbake i veggen. Om hvorfor jeg ikke brølte tilbake. Og om hva som fikk meg til å holde ut resten av dagen. Det eneste svaret jeg har funnet er fordi angstlidelsen min våknet til live igjen der og da.

Etter ei urolig natt våknet jeg med angsten som ei klo i kroppen. Jeg vaklet opp fra senga på skjelvende bein og kom meg i dusjen. Med hjertebank og puls i 120 var jeg på vei til jobb igjen. Panikken kom idet jeg låste opp døra og gikk over dørstokken. Her greide jeg ikke være! Heldigvis hadde ikke Herr Sjef kommet ennå, men det hadde kollegaen min. Panisk fikk jeg fortalt henne at jeg ikke hadde det bra og fikk bekreftet at hun tydelig så det.  Jeg leverte henne nøklene mine og ba henne gi beskjed til Herr Sjef om at jeg var syk, og det lovte hun å gjøre. Deretter bar det rett hjem.

Jeg sank ned i sofaen og lot tårene strømme. Jeg var fortvilet og tankene mine var et rent kaos. Hva skulle jeg gjøre nå? Ville jeg greie å gå tilbake til jobb etter ferien? Hvordan ville ferien bli? Hytta på fjellet var reservert for to uker fra mandag og i dag var det torsdag…
Omsider fikk jeg roet meg såpass ned at jeg greide å tenke litt klarere. Jeg bestemte meg for å sykemelde meg. Selvfølgelig! Jeg var jo syk for pokker! Hvorfor skulle jeg ta ferien min når jeg var syk? Nei, ferien er ment for nytelse og jeg visste i dypet av mitt hjerte at denne ferien var ødelagt!

Jeg mannet meg opp og ringte legen min. Nei, hun hadde dessverre ferie.  Jeg ble henvist til vikaren hennes. Skitt!  Akkurat nå som jeg trengte henne mest…
Jeg fikk krisetime hos vikaren.
Etter å ha forklart hva som hadde skjedd med meg, sa vedkommende: ”Arbeidskonflikt altså! Beklager, da kan jeg ikke sykmelde deg. Jeg anbefaler deg å ta disse dagene på egenmelding, deretter tar du ferien din og så kontakter du legen din når hun kommer tilbake fra ferie. Vær så god, her har du et papirlommetørkle!”

Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Arbeidskonflikt? Jeg var psykisk syk for pokker!!! Takket være den jævla Sjefen med frue!!!
Sjokkert spurte jeg om hvorfor jeg ikke fikk sykemelding, hadde jeg ikke krav på det når jeg var syk? Dette fikk jeg ikke noe klart svar på, bare ny beskjed om å kontakte fastlegen min. Vel, jeg tuslet hjem og gråt ei bøtte til, full av tårer… Å gud som jeg savnet fastlegen min…

Etter hvert gled fortvilelsen over i sinne. Jo mer jeg tenkte over situasjonen, jo sintere ble jeg. Jeg satte meg ned og skrev brev til Herr Sjef. Her skrev jeg hvorfor jeg var syk, at jeg følte meg nedtråkket og psykisk trakassert, og sa ifra at jeg tok disse dagene på egenmelding. Jeg skrev også at jeg forlangte en skriftlig unnskyldning fra ham, og at jeg gjerne ville ha et møte med han og en av hans medeiere i butikken når ferien min lakket mot slutten. Deretter postet jeg brevet før jeg rakk å ombestemme meg.

I løpet av kvelden ringte en venn av meg for å slå av en prat. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd og han ble mildt sagt sjokkert. Han sa at dette var ingen arbeidskonflikt, dette var et psykisk overgrep! Ja selvfølgelig, det var jo nettopp det det var! Takk!
Resultatet av denne samtalen ble at han skaffet meg en lege, som tilfeldigvis bodde et sted som jeg kom til å passere på mandag, på vei til fjellet. Møteplass ble avtalt og sykemelding fikk jeg uten nøling. Denne ble postet med en gang og endelig kunne jeg senke skuldrene. Den planlagte ferien ble gjennomført, men hele saken ble liggende som en verkebyll inni meg hele tiden. Jeg hadde ingen god magefølelse for dette og jeg skulle få rett…
Vel hjemme igjen åpnet jeg postkassen. Der lå det et brev fra Herr Sjef og ventet på meg. Jeg gjengir det her, ordrett, akkurat slik det står svart på hvitt:

MELDING OM SKRIFTLIG ADVARSEL
Denne advarselen blir gitt pga. ugyldig fravær. Fravær skal meldes til nærmeste overordnede som i dette tilfellet er daglig leder. Ref: tiltaksbok - Arbeidsreglement osv.
Underskrift
Daglig Leder

Dette brevet var datert samme dag som jeg leverte fra meg nøklene til min kollega. (Altså; nye regler: Ikke lenger tillatt å gi beskjed via kollegaer, til tross for at dette hadde vært helt i orden tidligere…)
Han hadde heller ikke fått brevet mitt da dette ble skrevet, men poststemplet viste at det var blitt sendt etter at han mottok det.
Magen min knøt seg, virvlet rundt og jeg kastet opp…
Da visste jeg at krigen var i gang og at den ville bli lang og tøff.
Dagen etter fikk jeg en ny hilsen i postkassa fra Herr Sjef, datert 08.07, poststemplet 11.07.05:

INNKALLING TIL SAMTALE
Tirsdag 9/8 klokken 08.00
Til stede vil være: Daglig leder (Navn)
Ansattes representant (Fru Sjef)
Du kan hvis du vil medbringe en av de andre ansatte ved (Butikkens navn)

Saker som tas opp:
Brev pr.0 70.7.05 (mitt brev?)
Arbeidstid
Kundebehandling
Samarbeid med medarbeiderne
Eventuelt
Hvis det ikke skulle passe ta kontakt for nytt tidspunkt som passer deg på mitt direktenummer (mobilnummer)

Vennlig hilsen
Daglig Leder

Da visste jeg ikke helt om jeg skulle le eller gråte… Kunne jeg virkelig ta dette på alvor? For det første hadde vi aldri hatt noen ”ansattes representant”, hun var tydelig utpekt i sakens anledning av Herr Sjef. For det andre; jeg kunne ta med meg en av de andre ansatte?? Var denne mannen egentlig gal?? Visste han ikke at jeg kunne ta med meg hvem jeg ville? Trodde han virkelig at jeg ville møte opp alene i denne situasjonen?
Nei, jeg kunne ikke ta dette seriøst. Og dessuten; jeg var da vitterlig sykemeldt? Som om ikke dette var mer enn nok, neste dag lå et nytt brev i postkassa mi, datert 18.07.05. Dette var en kopi til meg:

TIL TRYGDEETATEN I (stedsnavn)
GJELDER KLAGE PÅ SYKMELDING FRA (mitt navn)

Onsdag 06.07.05 har (mitt navn) og jeg en samtale om arbeidstid og samarbeid (butikkens navn). Hvorpå hun ikke møter på jobb dagen etter. Det blir da sendt varsel om ugyldig fravær pr. post. Etter 3 dagers fravær mottar jeg et brev om at hun bruker egenmelding om disse tre dagene før ferien. Mandag 11.07.05 begynner (mitt navn) 4 uker ferie til 07.08.05. Tirsdag 12.07. får jeg pr. post en sykemelding, utskrevet av en lege på (stedsnavn). Dette er ikke hennes fastlege, han har da sykemeldt henne med tilbakevirkning fra den første dagen hun ikke møtte til jobb, altså den 07.07. De første dagene har hun ikke gitt beskjed om at hun uteble fra obb, på mandagen begynte hun sin fire ukers ferie fra 11.07.05 til 07.08.05. Hun har ikke søkt om utsettelse eller forflytning av sin ferie. Legen har signert på konsultasjon 11.07. - samme dag som hun begynte ferien sin. På folketrygdens skjema KRAV OM SYKEPENGER HAR (mitt navn) fylt ut uriktige opplysninger på 7.3. Hun har krysset for at hun ikke har ferie da hun har ferie i den perioden. Er dette lov? Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Ring meg gjerne på tlf ****

Vennlig hilsen
Daglig leder

Under her sto også en håndskrevet beskjed til meg om at han skulle ha et møte med trygdekontoret den 19.07. om denne saken.

Jeg leste til øyet ble stort og vått mens jeg kjente at angsten tok meg, igjen. Jeg hadde hørt om ”å bli sparket mens man lå nede” og nå visste jeg betydningen av det.  Akkurat slik følte jeg meg. Tenk at en arbeidsgiver kan synke så dypt. Her lyver han så det renner av han, i tillegg bryr han seg med hvilken lege jeg har brukt? Greide han ikke å tenke seg til at fastleger også kanskje hadde ferie? Tre brev etter hverandre i postkassa med bare nedtråkking. Trakassering. Hva ville ligge i postkassa mi framover? Jeg begynte å grue meg til åpne den. ”Postkassefobi” ble ett nytt ord i mitt vokabular. Jeg valgte å ignorere alle disse brevene til fastlegen min var tilbake i jobb. Situasjonen kunne ikke bli verre enn den allerede var likevel. Arbeidskonflikt. Ja, nå hadde det utviklet seg til nettopp det...
 

Hei! Jeg vil bare si at jeg har lest boken din og synes den ga ett godt innblikk i hvordan det er å være "slabbedask". Håper ting har ordnet seg !