Mitt navn er Sam
Klippet ut av Cherokee Daily Times, 31.12.01.
Oversatt av Hege Johansen.
“Mitt navn er Sam” er en sann historie som kanskje vil overbevise i det minste noen mennesker til å gjøre det eneste rette; kastrere eller sterilisere sitt kjæledyr:
Jeg husker ikke mange av mine oppgaver fra videregående skole, men et foredrag jeg gjorde har for evig og alltid låst seg fast i min hukommelse. Oppgaven gikk ut på å overbevise. Jeg bestemte meg for å diskutere kastrering og sterilisering av kjæledyr, med den målsetting om å overtale mine klassekamerater til å kastrere eller sterilisere sine kjæledyr.
Jeg begynte med å undersøke emnet, og fant ut at millioner av hunder og katter hvert år ble avlivet kun fordi det ikke var noen hjem til dem. Hvert år ble såkalte elskede kjæledyr levert inn til Hjelpesenter for dyr med de dårligste unnskyldninger, eller ennå verre, kjørt langt vekk fra det hjemmet de kjente og overlatt til seg selv, forvillede og redde. Døden var ofte en velsignelse. Jeg bestemte meg for å besøke et Hjelpesenter i mitt nærområde og låne en valp til mitt foredrag, som et visuelt hjelpemiddel. Jeg kunne ramse opp alle fakta og tall uten engang å se i mine notater, men følte at en valp ville tilføre foredraget det endelige, følelsesmessige poenget. På Hjelpesenteret møtte jeg Ron, markedsansvarlig, som spurte om jeg ønsket en omvisning på området før jeg valgte ut en valp. Jeg sa ja.
Resepsjonsområdet var fullt, mest av mennesker som skulle levere inn kjæledyr de ikke lenger ønsket. Jeg ble fortalt at dette Hjelpesenteret tok inn ca. 50 dyr pr dag, og adopterte ut ca. 20.
Mens vi sto der, hørte jeg deler av samtaler: “Jeg kan ikke beholde ham, han graver hull i hagen min”, “Jeg kan ikke kontrollere henne”, “De er jo så søte valper, jeg vet dere kan finne hjem til dem… Dere vil vel ikke avlive dem, vil dere?”.
Jeg hørte en av de frivillige ved senteret forklare damen med valpekullet at valpene hadde liten mulighet til å bli adoptert.
Damen trakk på skuldrene og sutret, “Vel, jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er deres jobb å finne nye hjem til dem”.
Det var ikke bare mennesker der som brakte inn deres egne kjæledyr, men hjemløse ble også brakt inn. Virkeligheten slo meg, og jeg følte meg deprimert. Ingen statistikker kunne fortelle historien på samme måte som det og selv se hva bruk- og kastmentaliteten gjorde mot levende, tillitsfulle kjæledyr.
Til slutt stoppet Ron foran en stengt dør. “Det var det, unntagen avlivningsområdet. Våre besøkende ser aldri dette området, men du kan virkelig ikke fortelle hele historien uten å oppleve slutten. Jeg vil forlate deg her sammen med Peggy, og vil møte deg igjen i resepsjonsområdet om ca. 15 minutter”. Med det, gikk Ron sin vei.
Da jeg gikk inn i rommet, snappet jeg hørbart etter pusten. Rommet var lite, med bur på den ene siden med et skap fullt av sprøyter og medisinflasker med klar væske. I midten av rommet var det et eksaminasjonsbord. Det var to dører utenom den jeg kom inn gjennom. Begge var stengt. På den ene sto det “Forbrenningsovn” og på den andre døren var det ikke noe skilt, men man kunne høre forskjellige dyrelyder komme fra den stengte døren.
Innerst i rommet, nær døren til forbrenningsrommet, sto det to bord på hjul. Lakener var drapert over dem, men jeg kunne se at de var fylt opp med kroppene til døde kattunger og valper. Jeg stirret med gru. Ingenting hadde forberedt meg på dette. Jeg følte bena mine ble svake, og jeg begynte å puste raskt og hult. Jeg ville løpe. Peggy så ikke ut til å være oppmerksom på min reaksjon og mine følelser.
Hun plukket opp et ark. “Etthundreogfemtitre er neste. Jeg skal gå og hente ham.” Hun la fra seg arket og åpnet den umerkede døren. Veggene var fylt opp med bur… alle opptatt. Peggy åpnet døren til et av de nederste burene og tok ut en medium stor hund. Jeg kunne se at hunden bare vare en valp, kanskje 4 eller 5 måneder gammel. Peggy løftet den opp på eksaminasjonsbordet. Arket i hånden hennes fortalte at han hadde blitt overgitt av sin familie fordi han hoppet opp på barna.
Nederst på arket sto det skrevet: “Mitt navn er Sam.”
Peggy var rask og effektiv, pga lang erfaring gjettet jeg. Hun begynte å fylle sprøyten med den klare væsken fra en medisinflaske.
Jeg sto ved enden av bordet, og kunne se øyeblikket da 153 gikk fra å være en nysgjerrig valp, til en forskremt valp. Han likte ikke å bli holdt fast og begynte å kjempe for å komme løs. Jeg fikk til slutt stemmen min tilbake. Jeg bøyde meg over den redde valpen og hvisket, “Sam. Ditt navn er Sam.”
Ved lyden av navnet sitt, sluttet Sam å kjempe. Han begynte å logre og hans myke, rosa tunge stakk ut for å slikke min hånd.
Det var slik han tilbrakte sitt siste minutt. Peggy satt den dødelige sprøyten. Jeg så hans øyne gå fra håp til ingenting. Det var raskt over. Tårene mine falt ned på den stille kroppen.
“Nå vet du,” sa Peggy mykt. Så snudde hun seg vekk. “Ron venter på deg”. Jeg tumlet tilbake til resepsjonsområdet.
Ron ga meg valpen og ønsket med lykke til med foredraget.
Jeg tenkte på mitt vel forberedte foredrag med alle de harde, kalde fakta da jeg kom til skolen med valpen Doe. Da jeg sto foran klassen med valpen i mine armer, trakk jeg pusten dypt, og fortalte klassen at jeg hadde valgt å se vekk fra mitt opprinnelige, godt forberedte foredrag. Jeg fortalte dem om mine opplevelser ved senteret. Da jeg fortalte om livet og døden til Sam, ble jeg oppmerksom å at jeg sto og gråt.
Jeg fikk en “A” på foredraget, men det betydde ingenting. Noe annet som hendte betød noe derimot.
To dager senere, den siste dagen av semesteret, stoppet en av mine klassekamerater meg på vei ut av klasserommet. “Jeg vil at du skal vite at jeg adopterte valpen som du tok med til klassen,” sa hun. “Hans navn er Sam.”